Kvinner og skadeskutte menn. En hyllest til damene som tok vare på menna da freden kom til Norge

Det er 8.mai i dag. Frigjøringsdagen. Veterandagen. Den dagen Norge ble ett fritt land etter 5 lange år under nazistenes regime.

Regjeringen spør i dag på sin Instagramkonto: Hva betyr 8. mai for deg?

Ja, hva BETYR 8.mai for deg? Og for meg?

For meg betyr 8.mai frihet og frustrasjon. Det betyr en bestefar som var i Altabataljonen som aldri ble seg selv etter krigen. Det betyr en bestemor som gjorde alt. Hun tok seg av hus og hjem og barn. Og mann. Hun tok seg av en skadeskutt mann. I overført betydning.

I følge den norske stat var han ikke skadeskutt nok til å få noen form for krigspensjon og heller ikke noen medalje for innsatsen. Ikke før 50 år etter krigen. Han ble hensatt til seg selv i stresslessen. Han og familien måtte klare seg selv. Han kjempet en ensom kamp mot sine krigstraumer. Bestemor sørget for at han fikk den roen, tålmodigheten og kjærligheten han trengte for å ha best mulige dager. Heldige han som hadde bestemor. Heldige bestemor som hadde en mann som ikke døyvet krigstraumene med alkohol.

Vi barna fikk beskjed om å være stille slik at bestefar fikk hvile.

Når jeg spurte han om krigen ville han ikke svare. Gjennom mine 18 år sammen med han før han døde fortalte han meg to historier fra hans tid som soldat i Altabataljonen. Det var etter mange års intens spørring og graving. Dette ville han ikke snakke om.

Bestefar kom seg aldri i jobb etter krigen. Han våknet om natta. Gjennomsvett og full av angst. Han trodde han fikk hjerteinfarkt. Igjen og igjen og igjen.

Bestefar lusket rundt i hagen. Laget noen ganger et fuglehus. De var fine.

Bestemor gikk på butikken. Sommer som vinter. Bar med seg tunge poser med melk. Hun laget mat og vasket opp. Vasket, tørket og brettet klær. Hun vasket huset og ristet matter. Måket snø. Hun strikket lester og heklet duker. Og tok seg av bestefar. Gav han omsorg, mat og betingelsesløs kjærlighet hele hans liv. Hun fikk mengder med kjærlighet tilbake.

Jeg tror bestefaren min fikk PTSD etter krigen. Dette var det ingen kunnskap om eller bevissthet rundt da jeg vokste opp.

Mitt håp er at veteraner og deres familier blir godt ivaretatt når soldaten kommer hjem. Skadeskutt eller ikke. Å få hjem en mann, pappa, sønn og venn som har forandret seg og ikke fungerer i hverdagen er et stort tap og en stor sorg for den det gjelder og for de som er pårørende. Det finnes behandling mot PTSD. Det finnes håp. Be om hjelp!

Til alle dere som har ofret helse og funksjon for vår frihet.

Tusen tusen takk fin din innsats for trygghet og frihet.

Jeg håper du og dine pårørende får den hjelpen dere trenger slik at dere kan leve gode liv. Også etter din heltemodige innsats.